My boobs are OK!
Dette innlegget skal handle om noe som vel opptar de fleste av oss, pupper! Det er jo noe av det første vi grabber tak i når vi blir født, senere i livet så får man pupper selv, eller man vil gjerne få tak i et par man kan leke med. Uansett kjønn og legning tror jeg de fleste er enige i at pupper kan være ganske så vakkert å se på.
Pupper er på mange måter definisjonen av det kvinnelige og sensuelle og er fra puberteten av noe som i stor grad påvirker alle jenter og da etterhvert kvinner. Selvfølgelig også menn, men ikke på samme måten. Det er tross alt vi kvinner som selv skal bære rundt på denne lekre pryden.
Pupper er for mange et sensitivt tema. Det er alltid et stort fokus på det i mediene og i grunn overalt ellers, og mange har komplekser rundt dette. Noen føler de er for små, noen for store, har feil fasong eller feil farge. Men den generelle oppfatningen er vel at de som har små pupper ønsker seg større, og at med mindre det er ekstremt er store pupper noe som er positivt.
Jeg er da en av disse som tidlig utviklet store pupper. Det var jo den gang litt spennende, samtidig fikk man fort stempelet “hun med de store puppene.” Jeg har og har hatt venninner som har små pupper og har komplekser for dette. Jeg har aldri hatt problemer med å skjønne at det kan føles leit ut for noen, da dette er så sterkt knyttet til følelsen av å være kvinnelig. De fleste tror jeg i dag har forståelse for at man ønsker eventuelt en kosmetisk operasjon for å få litt større bryster. Jeg har alltid hatt forståelse for dette når det ikke er snakk om å forstørre ekstremt a la glamourmodell.
Men så var det oss som er store da. Man blir fortalt fra alle kanter at store pupper er en bra ting. Det er sexy og kvinnelig. Når jeg var yngre tenkte jeg at ja, da er det vel slik det skal være, og gikk inn i rollen som “hun med de store puppene,” og hang meg vel ikke så mye opp i det.
Men så opplever man gradvis at det å ha store pupper setter deg i en bås. Man blir ofte oppfattet som mer utfordrende og sexy kledd. Det er klart jeg noen ganger har kledd meg slik selv at jeg har hatt hele skylden, men da har det vært bevisst. Men jeg har også opplevd å ha tatt på meg en helt ordinær singlet, nøyaktig lik den venninna mi har hatt på seg og fått beskjed om at “du kler deg alltid så utfordrende.” Javel? Hva med hun som sitter ved siden av meg og har på seg akkurat det samme? Da hun hadde en annen kroppsfasong enn meg, og dermed også mindre pupper ble dette ikke sett på på samme måten.
Da er det sikkert mange som tenker at dette da virkelig ikke kan være noe å klage over? Å bli sett på som sexy eller utfordrende? Jo, det er faktisk det. For det har noe med å kunne ha valget om når jeg selv ønsker å kle meg slik eller ikke. Har man store bryster er det ikke lett å bare gjemme de bort uten videre. Man kan jo selvfølgelig kle seg i en striesekk eller en altfor stor hettegenser, men det er ikke særlig flatterende. Utover det er det vanskelig å kle bort store bryster.
Til og med Lady Gaga hadde faktisk problemer med dette når hun vokste opp:
(On her high school nickname “Big B00bs McGee”.) Lady GaGa said: “My nickname was Big B00bs McGee. At that time, my breasts were much bigger, and firm, and delicious. I was 15 to 20 pounds heavier than I am now. I would wear shirts that were low-cut and the teachers would tell me that I couldn’t wear them, and I’d point to another girl who was wearing the same thing, [and they would say] ‘Well, it looks different on her.’ It wasn’t fair.”
En annen viktig faktor er det helsemessige. Mange av de som har store bryster får fort problemer med nakke, skuldre, rygg og derfor også i en del tilfeller hodepine. I tillegg til dette øker det faktisk også faren for å få brystkreft.
En del vil si at “da er det bare å gå ned i vekt da, så blir de mindre.” Det er nok slik for noen, men det er mange som har store pupper i forhold til kroppen uansett vekt. Jeg har alltid hatt dette, men har vel alltid tenkt “slik er det bare.”
Alt endret seg for min del tidligere i år måtte operere bort en stor prolaps i ryggen. Har man først problemer med ryggen må det jobbes med trening og holdning resten av livet for å unngå flere problemer. Jeg fikk da påpekt under opptrening at brystene mine ikke vil hjelpe noe på denne faktoren. Så, etter å ha lest og tenkt litt søkte jeg om å få dekket brystreduksjon av helsemessige årsaker. Dette er noe staten dekker dersom det er grunnet helse og ikke det rent visuelle.
Grunnet en helseforsikring på jobb gikk prosessen noe raskere enn forventet, og kun en og en halv uke etter søknad ble jeg operert.
Jeg har nå gått ned 1,6 kilo i bryster (!), og er strålende fornøyd. Det tar noen uker og måneder før alt er grodd og har “falt på plass” skikkelig, men det er rett og slett en ren lettelse, bokstavelig talt. I tillegg til å gjøre underverker for ryggen min på sikt, har det endret psyken min fullstendig. Det å kunne velge når jeg vil kle meg utfordrende og ikke er helt fantastisk. Følelsen av å kunne gå og kjøpe BH-er i vanlige kjedebutikker i stedet for å måtte lete i spesialbutikker er helt utrolig.
Så, for de som sliter med for store bryster er dette en operasjon jeg absolutt vil anbefale. Men, nå må jeg understreke at det kun er hvis man sliter. Jeg synes fremdeles store bryster er vakkert på de som har det, så lenge de trives med det. På samme måte som små bryster er fine på de som har det.
Det viktigste er at man er glad i og stolt av de puppene man har. Hurra for pupper!
Mitt drømmeintervju! Første offer: Vince Neil
Jeg har tidligere skrevet et par intervjuer med band jeg kjenner, noe som var morsomt, lærerrikt og samtidig komfortabelt siden man kjenner til intervjuobjektene i forkant.
Det er da lett å bli sittende og tenke litt på hvilke større kjendiser det kunne vært morsomt å intervjue og ikke minst hvilke spørsmål man ville stilt de.
Det jeg nå skal presentere er mine drømmeintervjuer. Det inkluderer ikke nødvendigvis favorittartistene mine.
Så for at konseptet skal være klart så presenterer jeg bare mitt aller første drømmeintervju. Det er da et telefonintervju med Vince Neil, best kjent fra Mötley Crüe.
Og jeg vil bare understreke at dette her selvfølgelig er fabrikert. Dessverre 
- Intervjuer: Miss Mythe = MM
- Offer: Vince Neil = VN
MM: Hello mr. Neil, how are you?
VN: Hello to you, young madam, I’m just fine thank you. The weather is also really nice today.
MM: Do you work out a lot?
VN: Yes! I do! It shows doesn’t it?
MM: Yes… (That’s a lie, it really doesn’t. Red.anm)
MM: Are you a natural blonde?
VN: Yes!
MM: Ah, yeah, that really shows as well. (Still a lie. Red.anm)
MM: How does it feel like to be a killer? (R.I.P Razzle. Red.anm)
VN: ……
På dette tidspunktet så det merkelig nok ut som om forbindelsen ble brutt. Det var heller ikke mulig å komme gjennom ved forsøk på å gjenopplive samtalen.
Men vi takker Vince for oppmerksomheten og ønsker han lykke til videre.
Ingen ønsker å se kvinner med kvinnelige former!
Nyhetene har de siste ukene vært preget av vissvass. De har nok vært det lenge, men jeg synes det har toppet seg den siste tiden. Alle er så rasistiske og jævlige i følge tabloidene (her skrev jeg først avisene, men måtte redigere det ordet, red.anm) , og ingen tåler noenting lenger. Timbuktu følte seg mobbet av Frode Øverli, Madcon syntes at å bli kalt Mokkamann var så grusomt at de måtte begynne å banne, hvorpå Kaizers bare måtte helle øl i hodet på opphavsmannen av det første utsagnet. Så ble lille Tone sinna fordi hun ikke fikk lov til å vise BH-en sin uten at noen andre ble sinna igjen. Og så ble en jøde kanskje forbannet etter at Dagbladet hadde hisset han opp fordi noen kanskje kom med en halvveis jødespøk på Brille.
Min kommentar til dette samlet er : BLAH, BLAH, BLAH!
Først vil jeg poengtere det samme som Steve Hughes har sagt lenge, det er ikke noe galt i å bli litt fornærmet:
Nothing happens if you get offended!
Dermed er jeg enig i at vi alle må tåle å bli litt fornærmet. Alt annet ville vært teit, DUST og en hån mot demokratiet.
Men så skal jeg da også benytte min rett til å være litt fornærmet. Det er mange år siden jeg skjønte at jeg er en kvinne og at jeg har dertilhørende kvinnelige former. Ofte en logisk greie. De fleste synes slike sammenhenger er logiske og akkurat slik de skulle være.
Men så har vi motebransjen. En av deres største guruer er Karl Lagerfeld som idag fikk følgende oppmerksomhet av Dagbladet:
Denne mannen er det mange mennesker som ser opp til. Han sier :”ingen ønsker å se kvinner med kvinnelige former”
Jeg må innrømme at min første tanke var at, jah, du er en homofil mann i motebransjen og har vel misforstått ett og annet. Jeg har ingenting imot homofile, kun når de mener de skal sette standarden for hvordan kvinner skal se ut. Hvorfor blande seg borti noe du egentlig ikke har noen interesse av?
Men så viste det seg at Lagerfeld visst ikke er homofil likevel:
‘I admire porn… I admire porn actors.”
Men til slutt slo det meg. Er det jeg som er fordumsfull? For det mannen sier er jo bare at han liker eskorter og prostituerte. Han nevnte vel likevel ikke noe om kjønnet på de han kjøpte?
Jeg synes vi uansett skal gi en stor finger til motebransjen og være stolte av at vi har et mangfold i vårt samfunn. Skjønnhetsidealet er noe som alltid har endret seg og som kommer til å gjøre det hele tiden. Men hvor mange kan, vil eller gidder å leve opp til et ideal skapt av PR-kåte mennesker?
Jeg har fremdeles troen på at de aller fleste tåler å bli litt fornærmet, skjønner humor for det fantastiske middelet det er og innser at skjønnheten, den er “in the eye of the beholder”
..eller siden det snart er helg; ” eye of the beer holder”
MGP
Ikke akkurat det Miss Mythes blogg pleier å dreie seg om, men faen heller. I et eller annet “jeg vil ha oppmerksomhets”-perspektiv får jeg sikkert flere treff på denne overskriften. Men det er ikke poenget mitt. Jeg er en av disse menneskene som er heller mer negativ til Grand Prix og alltid vil være det. Jeg synes det er interessant at så mange mennesker hvert år ser på dette her mens de samtidig sier ”ååååhhh, for noe elendige greier”. Ja, for det er faktisk det. Jeg mener ikke at etthvert band eller enhver artist som bidrar er dårlige, for det er de nødvendigvis ikke. Men hele greia har siden dag en vært er sirkus og er det fremdeles.
Sirkus var jo egentlig slik den “streite” delen av folket så på rocken som i gamle dager.Nå er det plutselig blitt enorm stor ære for rockemusikere å opptre i Grand Prix, ikke minst når de vinner. Lordi, World of Warcraft-kopiene “sjokkerte” en hel verden med å vinne sirkuset. Åja, så sjokkerte vi var. Eller de var.
Det er bare et par ting her jeg ikke fatter. Har rocken blitt så stueren at de føler at den siste skansen ligger i Grand Prix? Der kan de enda sjokkere? Ingen andre gidder å løfte et øyebrøyn? Samtidig så var en av Norges tidligste utsendte til Grand Prix Jahn Teigen. Ikke rocka? Jo! http://www.youtube.com/watch?v=i1dtriZ-IcA
Popen har alltid hatt sine “rockestjerner”, senest i form av Lady Gaga som sjokkerer de alle. Ikke musikalsk, men i uttrykket er hun en sjokkrocker. Så hva gjenstår da? Å sjokkere de homofile som ihvertfall pr. klisjeene elsker GP? Her snakker vi om en gjeng som har en av de tøffeste frontfigurene i verden, metallguden Rob Halford: http://www.youtube.com/watch?v=nM__lPTWThU
Når rockefolket på 70- og 80-tallet ville sjokkere spilte de på fordommer mot menn i kvinneklær og med kvinnenavn. Ziggy Stardust, Alice Cooper, Mötley Crue, Cinderella.
Grand Prix er et mediesirkus hvor mediene elsker å spille på fordommer som store deler av verden av for lengst forhåentligvis har passert. Det er et sirkus hvor de som kan “sjokkere” mest får mest oppmerksomhet. Akkurat som Idol. X-factor. Spellemannsprisen.
Men de som lever videre er de som faktisk har noe å komme med. Resten glemmes raskt, heldigvis. I en verden hvor alle kjemper om sine “15 minutes of fame” kan jeg skjønne at man vil kaste seg på for å bli sett og hørt. Men med mindre du virkelig har noe å komme med kommer du bare til å forsvinne videre sammen med resten av sirkuset.
Så er vi ferdige med all skriften og ingen bilder. Her kommer bildene! Poeng nummer en. En observant fyr oppdaget følgende: Er det ikke en urovekkende stor likhet mellom MGP-logoen og Journey’s logo ? Se her:
Urovekkende mye faktisk. Og dermed er det behov for en konspirasjonsteori: MGP skjønner at de fleste bidragene ikke holder mål. Dette er derfor en subliminal beskjed som får deg til å tenke”Don’t stop believing”…?
Siden undertegnede ikke hadde fått med seg dette før måtte logoen til MGP googles, da skjer dette:
Et tegn?
Til slutt har vi bevisene. Denne karen fikk null poeng av det internasjonale GP. Mannen synger slik som dette, og et band enkelte sikkert har hørt om kalt Genesis ønsket han som vokalist:
I rest my case.
Bokstavelig talt
Dimmu Borgir er et band som har en del fet musikk. Men når man ser på enkelte av bandbildene deres så må jeg innrømme at jeg får assosiasjoner til at de forsøker å holde en del uttrykk i live ved å illustrere de bokstavelig talt. Se bare her:
“Å legge to pinner i kors”
http://userserve-ak.last.fm/serve/_/28055523/Dimmu+Borgir+shagrath.jpg
“Å surre det til”
http://dimmuborgir.wz.cz/wallpapers/05.JPG
“Å få så hatten passer”
http://nextmosh.com/wp-content/uploads/2010/09/dimmu_borgir-475×617.jpg
“Rett i dass”
http://userserve-ak.last.fm/serve/_/7832749/Dimmu+Borgir+Shagrath+Straight+Jacket.jpg
I’m the pain you tasted, Adobe Illustrator!
Coverlåter er et fenomen vi nok alle har et forhold til på godt og vondt. Personlig har jeg opplevd at fra vill jubel til desperat panikk etter å ha blitt utsatt for coverlåter. På ja-listen finner man artister som Johnny Cash som med respekt og ære fikk andres låter til å høre ut som sine egne på et vakkert vis. På nei-siden kan katastrofer som Celine Dion nevnes. Dama forsøkte å synge AC/DC. Det er det jævligste jeg noensinne har hørt, fy skamme seg! Som om ikke det var nok oppdaget jeg at det spetakkelet av en dame også fant det for godt å radbrekken en av Roy Orbisons fineste låter. Syke, syke dame.
Men, over til noe som er hyggelig i stedet. Bare Egil band har jo gjentatte ganger covret låter, og de gjør det på sin egne fine måte. Jeg kom nylig over denne her, og den har satt seg helt fast i hodet mitt. Jeg klager overhodet ikke på dette, men får bare unnskylde i forkant om jeg plutselig skulle få utbrudd hvor jeg synger strofer som “I’m the pain you tasted, Adobe Illustrator”. Her har dere hele låta :
